Verdens ungdommer kjenner hverandre allerede

Innlegg En rushtidstime i London i februar slo det meg hvordan vi mennesker kontinuerlig legger våre liv i andre menneskers hender.

Dette var før terrorangrepet ved Parlamentet, men sikkerhetsprosedyrene ved British Museum, Westminster Abbey og St Pauls Cathedral var allerede mye sterkere enn for bare et par år siden.

Nyhetene om nasjonal og internasjonal terror, tilfeldig vold, skyting og knivstikking strømmer til oss alle fra alle verdens kanter. Likevel går Londonerne, og vi som besøker byen, daglig uten å nøle ned i t-banesystemet, ned i de trange trappene, tunnelene, inn på overfylte vogner sammen med hundrevis av andre mennesker, som vi ikke kjenner.

Vi vet at ett enkelt håndvåpen hos en hensynsløs eller fanatisk person, for ikke å snakke om de som velger å ofre sitt eget liv i en selvmordsbombe, vil kunne ødelegge vårt og vår families liv på få sekunder.

Men vi som kommer utenfra, observerer tryggheten til Londonerne, hvordan de selv, dag etter dag, uke etter uke, viser fingeren til frykten, ved å holde på friheten, ved at de velger å gå inn i og hvile i sårbarheten sammen med alle de andre.

Så vi prøver å ha tillit. Vi ser fellesskapets avhengighet, og velger å satse på den, også med alle de tusenvis av mennesker som vi aldri har kjent og som vi aldri kommer til å møte igjen.

Ikke til å stole på
Tillit er et av samfunnets aller viktigste . Men det er et sårbart prosjekt, og det er truet. Overvåkningskameraer dukker opp på stadig flere gatehjørner, fullmakter utvides, og selv shopper vi app-trygghet ved fjernstyring av hjemmelåser, GPS-sporing av barna og overvåkning av egen puls og helse.

For samfunnet er kontroll dyrt, for oss borgere kan det være ubehagelig, tidkrevende og irriterende. Likevel ser vi igjen og igjen at Politiet, Økokrim, Nav og Riksrevisjonen avdekker slurv, juks, tyveri og fyllekjøring i absolutt alle lag og deler av samfunnet.

Nei, vi mennesker er ikke helt til å stole på. Vi er late, dovne, velger letteste løsning og bryter både fartsgrenser og høytidelige løfter. Som foreldre er det vår plikt å avlære våre troskyldige små deres ubetingede tillit til verden. Å lære barna og ungdommene våre å ikke hoppe inn i fremmede biler, å ikke dele personlig info på nettet eller la glasset stå ubevoktet på utesteder, er livreddende førstehjelp.
Men kan vi voksne likevel lære noe av barns og ungdoms tillit til verden?

Ondskapens akse
Da jeg forleden var på en møbelbutikk i jakt på et nytt stuebord, og ikke helt fant noe som falt i smak, spurte de to butikkansatte i begynnelsen av tjueårene om jeg hadde lyst til å se på et eksemplar som sto på bakrommet. De viste meg inn, og da jeg trengte litt tid til å se litt nøyere på det, gikk de tilbake til butikken og ba meg ta den tiden jeg trengte. Der lå håndveskene deres, med mobiler, lommebøker, klokker, nøkler…

Hadde to ansatte i min egen generasjon tatt sjansen på det samme? Jeg vet med meg selv at jeg hadde ikke.

Legg merke til, neste gang du er på en internasjonal flyplass, hvordan det ser ut rundt ladestasjonene for mobiler. Tenåringene legger sine rådyre smart-telefoner på rad og rekke til lading, men sitter gjerne selv mange meter unna, med nesa ned i en annen skjerm, mot hverandre, eller i en bok.

Jeg selv, som etter mange skrekkhistorier og generell panikk for tyveri, på alle flyplasser hvert tredje minutt sjekker at mobilen og passet mitt ennå ikke er stjålet, jeg blir berørt av sånt.

Jeg tar meg en stille stund og jubler innvending over at disse ungdommene, som ble født da Twin Towers ble utradert av terrorflyene, som fikk Bush`s raljering om ondskapens akse inn med morsmelken, som tok sine første steg som barnehagebarn da Irak-krigen eksploderte, som har vokst opp med terror, krig, blod og bomberSupernytt og Aftenposten Junior, som blir foret med Mexico-mur, jødehat og fake news på blå skjermer, i gjerning utøver den stille, men aller mest effektive protest mot galskapen: Tillit.

For gjennom sosiale medier og spill har de allerede bondet med jevngamle i Irkutsk, Kenya, Libanon, Illonis og Colombia.

Mer effektivt enn hundrevis av skoletimer, holdningskampanjer og foredrag fra lærere, ledere og andre voksne, ser og erfarer de selv, gjennom sin egen lille skjerm i baklomma, at under alle kulturelle og religiøse lag, under alle politiske systemer, i alle familiekonstellasjoner, i alle farger og på alle verdens språk, er vi i grunnen nokså like, vi mennesker.

De selv er, i grunnen, som de der ute. Med nokså samme kropper, samme bekymringer, drømmer, ønsker, behov og redsler. Og mange av dem ser at i denne likheten er forskjellene som regel ikke så truende, men tvert imot spennende og verdt å utforske.

Det som holder
Det etymologiske opphavet til ordet tillit er til og hlit, som betyr det som holder, det som er tilstrekkelig., et ord som igjen har rot i det indogermanske uttrykket for å lene seg på, støtte seg til.

Kanskje er det dette de har skjønt, disse ungdommene som snart skal ta over verden vår? De vet at verden er farlig, uforutsigbar og uberegnelig. Men kjenner de at de har tilstrekkelig grunn, en grunn som holder til tillit i en situasjon, til et menneske, ja da velger mange av dem å lene seg på og å støtte seg til det.

48

Kommentarer til innlegget

Logg inn for å kommentere. Ikke registrert?
Ingen har kommentert enda.